H.Ch.Andersen
Keiserens nye klær
For mange år siden levde det en keiser som var så glad i pene klær at han brukte alle pengene sine til pynt og stas. Han brydde seg ikke det spor om soldatene sine, og fikk hverken i teater eller kjørte tur i skogen. Hvis han ikke hadde noen nye kjær å vise fram, da.
Hver time på dagen skiftet han til en ny drakt, og som man sier om kongen at "han er i kongens råd" sa folk bestandig om keiseren "han er i klesskapet"!
I den store byen der keiseren bodde var det riktig hyggelig og morsomt, for hver dag kom det tilreisende på besøk. En dag kom det også to bedragere. De gav seg ut for å være vevere, og stoffene de lagde var herligere enn noen kunne tenke seg. Det sa de i hvert fall selv. Ikke bare var fargene og mønstrene usedvanlig vakre, men klærne som ble sydd av dem, hadde en forundelig egenskap: de ble usynlig for alle dem som ikke dugde til embedet sitt, eller var utillatelig dumme.
- Det var da noen vidunderlige klær, tenkte keiseren. - Når jeg har dem på meg, kan jeg jo skjelne de dumme fra de kloka. Jo, det stoffet må dere straks veve til meg.
Og så gav han bedragerne god betaling for at de skulle gå i gang med det samme.
Bedragerne satte opp to vevstoler, og lot som om de arbeidet. Men de hadde ingenting på veven. Rett som det var forlangte de den fineste silke og det prektigste gull til stoffet sitt, men alt de fikk, puttet de i sine egne lommer, og arbeidet videre til langt på natt, mens vevene var like tomme.
Så en dag tenkte keiseren: - Nå skulle jeg gjerne vite hvordan det går med stoffet.
...
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Go to begin of the document
Go to previous page
Go to next page
Go to the end of document
